jun 16 2009

Back to blogging, with some sad news..Part I

Published by under Sam,Ukategorisert

Sam is dead. He died very suddenly on Saturday  two weeks ago. I didn’t notice anything different with him when I kissed his little head goodbye before I went to Uni in the morning, but around 2 p.m Tore called me and said something was wrong with our dear little guy..He was shaking and twitching with violent cramps all over his body, having trouble breathing. Although Tore rushed him to the Veterinary College, T didn’t get there on time; Sam died on the busride there. It was so shocking and terribly painful to loose our little darling, I couldn’t talk about Sam without tearing up for at least a week after we lost him. Everything in the apartment reminds me of him;  without that 400 grams rat the apartment felt incredibly empty. No excited rat jumping around on my lap, trying to steal whatever I was eating, no soft whiskerkisses, no soft belly to rub, no furry head to land kisses on..Sam wasn’t an easy pet; because he was a single rat he demanded a lot of attention and company from us (which is why we would take him with us as often as possible), he had his grumpy moods were the smallest touch from us would make him squeal, but I think all of his special needs and quirky personality are part of the reasons why T and I got so attached to him…

My rats

RIP Sam :(

No responses yet

okt 04 2008

Exam blues and chubby pet

Published by under Sam

After a week of tedious studying for my exams next monday and tuesday, my attention span is coming to a stand-still. Tha fact that my nose feels like it’s stuffed with a giant wad of cotton, numbing almost all my tastebuds, doesn’t help much either. So after a long day of studying yesterday, I spontanously decided to go to a party – a cheese and wine gathering at my friends N, K and B’s apartment. Ten minutes after returning home from University I just grabbed a couple of beers from the fridge, stuffed Sam in his travelling cage and went. I’m so happy that I did, I really needed a couple of hours of fun and relaxation. I took Sam with me since he’d been alone all day – Tore is visiting some friends in the town where he grew up (and giving me peace to study). I thought the little guy (Sam, that is) would be anxious and nervous with so many strangers around, loud music, etc., but I was totally wrong! He wasn’t afraid at all,he was quite relaxed and made a lot of new friends. He just climbed around from shoulder to shoulder, sniffing peoples hair and trying to steal food. At the end of the evening he snuggled up against my friend L’s chest and fell asleep. I almost felt jealous!  Oh well, I should be happy to have such a social little guy who handles being the centre of attention without any problems. I guess he would’ve been welcomed differently in another crowd than at this party – they were all biology students, and I think only one person felt a bit nervous with Sam around (which I of course respected and kept Sam away from him).

Before Tore went to down south, he and I tought Sam to sit in a very cute manner, with his hind legs pointing forwards. It didn’t take much time, but a lot of treats; he refused to stay seated after he’d finished his «bribe». He looks so amazingly cute and adorable, and the fact that he’s gotten a bit on the chubby side just adds to the cuteness. He looks a lot fatter than he is, it’s just the seating position that makes him look fat…:D

Sam learns to sit

«Nom. nom, dry bread!» – Funny opportunistic Sam refused to eat dry bread after he discovered that we were eating bread with butter on.

No responses yet

sept 08 2008

Plums, sunflower seeds and my rattie darling

Published by under Meg og mitt liv,Sam

Plums! I love their sweet and juicy flavour, and as they’re in season, I’ve been munching on them every day for a week. I saw a recipe for an upside-down plum cake in one of the newspapers I read every day, but of course I forgot to write it down…To be continued.

Apart from overdosing on plums, I’m addicted to salted sunflower seeds right now. If I start snacking, I can’t stop until my tongue is all sore from the coarse salty coating. Sam loves them too, but I take care to rinse off the salt before I give him the seeds. He’s such a sweetheart,very social; I can’t spend much time in a room where he’s running loose before he comes over and jumps onto my lap or tries to crawl on to my shoulder, giving my ears small rattie-kisses.

I asked my toxicology-professor a question today that I’ve been wondering about for a long time; how do rats react to alcohol? He confirmed my suspicion; they cope with alcohol very well, their metabolism is very effective so they practically can’t get drunk. Which is good, since Sam loves beer. He so cute when he runs over to me, grabs the glass with his small human-like hands and sticks his entire head down the glass and starts leaping like crazy. – It’s a struggle to make him let loose of the beer when I think he has drunk enough!

  

- Sam trying to climb up along my pants.  - «Up, Mommy!»

 »Gimme’ gimme’!»

7 days until Tore comes back home to me!

No responses yet

aug 27 2008

Master of biology

Published by under Meg og mitt liv,Sam

Først som sist: Jeg har begynt et nytt semester på Blinderen; mitt første som master student. Og jeg har endelig – ENDELIG! – bestemt for den masteroppgaven jeg vil skrive :

Personlighetsutvikling hos kyllinger.

 Jeg har alltid vært interessert i atferdsbiologi – hvem blir vel ikke fascinert av det man ser i naturdokumentarer på Discovery (og de er jo fulle av atferdsbiologi) – men det har vært to andre masteroppgaver som jeg nesten falt for. Det har ikke hjulpet at jeg til tider lider av alvorlig beslutningsvegring. Jo større og viktigere valget er jo mindre er jeg i stand til å velge. Det har hjulpet å vite at jeg ikke er den eneste som sliter med å ta et valg, det er mange av vennene mine på bio’n som hadde det likedan, men det som til slutt fikk meg til å ta meg sammen var min elskede kjæreste (som kan kunsten å være en fornuftig venn og ikke bare medfølende kjæreste), som ba meg om å slutte med selvpiningen («slutte å tulle» var det han egentlig sa) og ta meg sammen. Takk Tore! Jeg trenger å bli snakket strengt til en gang i blant. Jeg begynner ikke med labarbeidet og oppgaveskriving før til neste semester, men jeg har allerede fått masse artikler å lese, i tillegg til emnene jeg tar dette semesteret; generell toksikologi og atferdsbiologi 1. Ooog, jeg har nettopp kommet inn på et intensivkurs i Arctic Winter Ecology - på Svalbard! Gleder meg vilt til å komme opp dit igjen. Jeg besøkte Tore der i juni, men det var bare ti korte dager. Jeg skal være der to uker i november og to uker i februar/mars. Da får jeg med meg både mørketida som får frem det beste i folk, og overgangssonen mellom mørketid og lyset - der Adventfjella får et rosa skjær og landskapet er sitt vakreste.  Har jeg nevnt at jeg gleder meg? Her er noen bilder fra da jeg besøkte Tore:

     - Feltarbeid med Tore
Vi var ute i felten nesten hver dag for å se til kassene med vann som Tore bruker til å fange opp invertebrater til masteren med. Mye gåing; vi krysset sikkert hundre smeltevannselver; med tilhørende fantastiske naturopplevelser.Vi gikk opp på den smeltende Longyearbreen, spiste middag på Huset, padlet i kajakk over Adventsfjorden, grillet på stranda ved seilklubben, dro på hyttetur til Bjørndalen og spiste islandsk nasjonalrett; fermentert grønnlandshai; på brakkefest. En dag fikk vi til og med skyss med en av de høyt begjærte gummibåtene, Polar Circel, til den forlatte russiske gruvebyen i Coles bukta. Det var rart å se alle de forlatte bygningene, det falleferdige kullverket, og kanskje særlig et av husene som så ut som om noen nettopp hadde forlatt det – alt stod igjen; en oppslått bok på bordet, klær og støvler i soverommene, speil og bilder på veggene, ja – til og med muggent brød i spiskammeret! De som bodde der må ha hatt det travelt med å reise. Jeg fikk dessverre ikke tatt noen bilder fordi vi egentlig ikke hadde forventet at båten skulle være ledig den dagen; vi hadde egentlig bare forberedt oss på en dag i laben og hadde verken med oss feltutstyr eller kamera med ned til Unis den dagen. Heldigvis fikk vi låne klær og slikt av Tores venner på Unis.
 
Da jeg studerte på Svalbard i 2007 syntes jeg alltid at naturen så vakrest ut under et teppe med snø, og at øya så brun og trist ut om sommeren. Men da jeg var der nå gikk det opp for meg hvor mange nydelige farger det er å se – alle nyanser av grønt – mose og gress, sepia og terrakotta fargete fjellsider, gyllen starr og sølvfargete stråtuster fra i fjor - og alle blomstene; mange gule, hvite, noen få blå, og den vakre lille rosa blomsten rødsildre – Silene acaulis – som lyser opp i form av rosa tuer midt i den karrige, tilsynelatende døde tundraen.
 
 

Til tross for mye jobbing i sommer og lite ferie føler jeg meg gira og klar for et nytt semester på masternivå. Det har blitt lite matlagning i sommer, men etter at jeg flyttet tilbake til Bjølsen har jeg fått tilbake til lysten på å lage mat! Da jeg fikk en 1,7 kg squash fra hagen til onkelen min måtte jeg bare sette i gang. Det ble squash stekt i sojasaus, squashsuppe, og med hjelp fra oppskriften til mora til ei venninne fra Los Angeles fikk vi laget «Zucchini bread». Skjønt, hva amerikanerne kaller brød ville jeg kalt kake. Men godt ble det uansett, saftig og lett, sikkert pga squashen (i USA kaller de squash zucchini, den grønnsaken de kaller «squash» har vi ikke i Norge, ligner på et slags lite gresskar tror jeg). Jeg legger oppskriften jeg fulgte på Oppskrift – siden (funnet ved hjelp av mitt trofaste oppslagsverk Google. Jeg burde virkelig få meg kokebok snart). 

Til sist; Sam har selvfølgelig bodd hos foreldrene mine i sommer, han også, og på den korte tiden har han klart å sno de begge rundt poten sin. Han har blitt dullet og kosepratet med og skjemt bort til de grader at han har blitt god og feit i løpet av sommeren. Han fikk lov til å løpe fritt rundt i stua på kvelden – gjerne to-tre timer av gangen – og han nølte selvfølgelig ikke med å rote rundt i klesvasken, gnage på alle pennene til pappa (stjele de hvis han fikk sjansen), tigge til seg/stjele mat og sjarmere seg inn i hjertene deres på rotters frekke selvopptatte vis. Pappa var veldig skeptisk, og mamma sa at hun ikke likte rotter, men det tok ikke lang tid før Sam kunne hoppe opp i fanget til pappa uten at han stivnet av skrekk, og til mamma kosepratet med Sam hver gang hun gikk forbi buret hans. Sist vi pratet fortalte pappa stolt at en gang Sam hadde gjemt seg under sofaen (sikkert for å gnage seg INN i den), hadde pappa ropt på ham, og så – hold deg fast – hadde Sam sust fram fra sofaen og hoppet opp i fanget hans! Slik oppførsel er ikke noe nytt for meg, og jeg vet også at det er svææært variabelt om Sam hører på navnet sitt, men det er alltid koselig når The Pet Rat Appreciation Society får nye medlemmer. Noen bilder her til sist slik at dere kan sammenligne med bildet i forrige tråd og se om dere kan se forskjell på livvidden hans.

     Fat ol’ Sam

One response so far

jul 13 2008

Sams nye seng

Published by under Sam

Jeg vasket buret til Sam i dag, la i et tykt lag med aviser og støvfritt spon av asp og satte inn en glasskål som jeg har prøvd å få ham til å bruke som do. Denne gang la jeg i to-tre tørk med rosa toalettpapir, egentlig på rent innfall. Så fjernet jeg hengekøya hans, fordi den trengte en vask. Sams reaksjon til den «nye» doen var utrolig søt og litt forvirrende; han gikk rett bort og satte seg oppi skåla.»Bra», tenkte jeg, «han skal bruke doen sin!».Men neida, ganske snart hadde han rullet seg sammen og lagt seg til å sove – i «doen» sin! Utrolig at et par tørk dopapir kan gjøre en skål såå mye mer attraktiv…

 2665448662_72acecc1f3.jpg

No responses yet