Sam

Plums! I love their sweet and juicy flavour, and as they’re in season, I’ve been munching on them every day for a week. I saw a recipe for an upside-down plum cake in one of the newspapers I read every day, but of course I forgot to write it down…To be continued.

Apart from overdosing on plums, I’m addicted to salted sunflower seeds right now. If I start snacking, I can’t stop until my tongue is all sore from the coarse salty coating. Sam loves them too, but I take care to rinse off the salt before I give him the seeds. He’s such a sweetheart,very social; I can’t spend much time in a room where he’s running loose before he comes over and jumps onto my lap or tries to crawl on to my shoulder, giving my ears small rattie-kisses.

I asked my toxicology-professor a question today that I’ve been wondering about for a long time; how do rats react to alcohol? He confirmed my suspicion; they cope with alcohol very well, their metabolism is very effective so they practically can’t get drunk. Which is good, since Sam loves beer. He so cute when he runs over to me, grabs the glass with his small human-like hands and sticks his entire head down the glass and starts leaping like crazy. – It’s a struggle to make him let loose of the beer when I think he has drunk enough!

- Sam trying to climb up along my pants.  - “Up, Mommy!”

 ”Gimme’ gimme’!”

7 days until Tore comes back home to me!

Først som sist: Jeg har begynt et nytt semester på Blinderen; mitt første som master student. Og jeg har endelig – ENDELIG! – bestemt for den masteroppgaven jeg vil skrive :

Personlighetsutvikling hos kyllinger.

 Jeg har alltid vært interessert i atferdsbiologi – hvem blir vel ikke fascinert av det man ser i naturdokumentarer på Discovery (og de er jo fulle av atferdsbiologi) – men det har vært to andre masteroppgaver som jeg nesten falt for. Det har ikke hjulpet at jeg til tider lider av alvorlig beslutningsvegring. Jo større og viktigere valget er jo mindre er jeg i stand til å velge. Det har hjulpet å vite at jeg ikke er den eneste som sliter med å ta et valg, det er mange av vennene mine på bio’n som hadde det likedan, men det som til slutt fikk meg til å ta meg sammen var min elskede kjæreste (som kan kunsten å være en fornuftig venn og ikke bare medfølende kjæreste), som ba meg om å slutte med selvpiningen (“slutte å tulle” var det han egentlig sa) og ta meg sammen. Takk Tore! Jeg trenger å bli snakket strengt til en gang i blant. Jeg begynner ikke med labarbeidet og oppgaveskriving før til neste semester, men jeg har allerede fått masse artikler å lese, i tillegg til emnene jeg tar dette semesteret; generell toksikologi og atferdsbiologi 1. Ooog, jeg har nettopp kommet inn på et intensivkurs i Arctic Winter Ecology - på Svalbard! Gleder meg vilt til å komme opp dit igjen. Jeg besøkte Tore der i juni, men det var bare ti korte dager. Jeg skal være der to uker i november og to uker i februar/mars. Da får jeg med meg både mørketida som får frem det beste i folk, og overgangssonen mellom mørketid og lyset - der Adventfjella får et rosa skjær og landskapet er sitt vakreste.  Har jeg nevnt at jeg gleder meg? Her er noen bilder fra da jeg besøkte Tore:

    

 

 

Til tross for mye jobbing i sommer og lite ferie føler jeg meg gira og klar for et nytt semester på masternivå. Det har blitt lite matlagning i sommer, men etter at jeg flyttet tilbake til Bjølsen har jeg fått tilbake til lysten på å lage mat! Da jeg fikk en 1,7 kg squash fra hagen til onkelen min måtte jeg bare sette i gang. Det ble squash stekt i sojasaus, squashsuppe, og med hjelp fra oppskriften til mora til ei venninne fra Los Angeles fikk vi laget “Zucchini bread”. Skjønt, hva amerikanerne kaller brød ville jeg kalt kake. Men godt ble det uansett, saftig og lett, sikkert pga squashen (i USA kaller de squash zucchini, den grønnsaken de kaller “squash” har vi ikke i Norge, ligner på et slags lite gresskar tror jeg). Jeg legger oppskriften jeg fulgte på Oppskrift – siden (funnet ved hjelp av mitt trofaste oppslagsverk Google. Jeg burde virkelig få meg kokebok snart). 

Til sist; Sam har selvfølgelig bodd hos foreldrene mine i sommer, han også, og på den korte tiden har han klart å sno de begge rundt poten sin. Han har blitt dullet og kosepratet med og skjemt bort til de grader at han har blitt god og feit i løpet av sommeren. Han fikk lov til å løpe fritt rundt i stua på kvelden – gjerne to-tre timer av gangen – og han nølte selvfølgelig ikke med å rote rundt i klesvasken, gnage på alle pennene til pappa (stjele de hvis han fikk sjansen), tigge til seg/stjele mat og sjarmere seg inn i hjertene deres på rotters frekke selvopptatte vis. Pappa var veldig skeptisk, og mamma sa at hun ikke likte rotter, men det tok ikke lang tid før Sam kunne hoppe opp i fanget til pappa uten at han stivnet av skrekk, og til mamma kosepratet med Sam hver gang hun gikk forbi buret hans. Sist vi pratet fortalte pappa stolt at en gang Sam hadde gjemt seg under sofaen (sikkert for å gnage seg INN i den), hadde pappa ropt på ham, og så – hold deg fast – hadde Sam sust fram fra sofaen og hoppet opp i fanget hans! Slik oppførsel er ikke noe nytt for meg, og jeg vet også at det er svææært variabelt om Sam hører på navnet sitt, men det er alltid koselig når The Pet Rat Appreciation Society får nye medlemmer. Noen bilder her til sist slik at dere kan sammenligne med bildet i forrige tråd og se om dere kan se forskjell på livvidden hans.

     Fat ol’ Sam